Oss borti svingen

Tinka-min kom til meg  da hun var ni måneder gammel. Dama som kjøpte henne av oss kunne ikke ha henne lenger, så Mamma hentet henne hjem.  Hun skulle jo bare være der til Mamma kunne finne et nytt hjem til henne, men slik ble det jo ikke.  Den samme ettermiddagen skulle jeg bare stikke innom mamma for å hilse på, og se på hunden hun hadde hentet. Nå var ikke Tinka så mye å se på heller. Hun var bare en altfor stor Sheltie med ståører, lyse øyne og tenna litt på tørk. Tynn var hun også. Ikke mye å skryte av fra en oppdretters perspektiv.Vi ante jo ikke da hvor ubetydelig alt dette snart ville bli, hvor mye glede hun kom til å gi oss, og hvor stolte vi kom til å være av denne rare hunden i fremtiden.

(Scannet fotografi, derfor dårlig kvalitet, men er veldig glad i det bildet. Tatt i Spania)

Jeg slengte meg nå ned i en stol i stua, slik jeg vanligvis gjorde. Tinka så på meg, jeg så på henne – Noe skjedde mellom oss der og da. Det var den typen  følelse som i grunn ikke kan beskrives. Jeg fikk gåsehud og det var som om jeg allerede visste at nå skjedde det noe som ville forandre livet mitt. Uten at jeg hadde sagt et ord kom Tinka og satte seg ned ved siden av meg, og ved min side har hun blitt siden. Det var nok  ikke tilfeldigheter som gjorde at Tinka endte opp hos meg, det var bare slik det skulle være.

Tinka har en utrolig stor og herlig personlighet. Hun er så mye. Hun er sårbar, snill, hengiven og tålmodig, samtidig som hun kan være en skikkelig diva, med alle diva-nykkene det innebærer. Alle disse sidene er så veldig tydelige i henne, i hennes oppførsel, kroppsspråk, og til og med ansiktsutrykk. Jeg tør til og med påstå at bikkja har humor. Ja ja, jeg vet, det er feil å tillegge hunder menneskelige egenskaper, men det toget er nok allerede gått. I Tinkas øyne er hun da alldeles ikke noe hund. hun går ikke i hundegård, kan ikke puttes i hundebur og hun sover da hvertfall ikke på golvet, eller i hundeseng. Hun sover selvsagt på hodeputa mi (Jeg våkner i fotenden rett som det er).

Epilepsi m.m. har ikke klart å legge noen demper på livsgleden til Tinka. Hun er en glad, leken, og hengiven hund, som  liker å være med der det skjer. Rimelig lydig er hun også. Noen av Tinka sine favoritter her i livet er blandt annet  agility (kommet opp i kl 3), baller og pipeleker (helst rooooosa) og hun elsker å drive med triks/freestyle.

Hun er absolutt enestående, og jeg føler meg  veldig heldig for at akkurat jeg skulle få oppleve å ha henne i livet mitt. Hun er det aller kjæreste og mitt aller mest dyrebare <3

Frisbee var min aller første Bearded Collie. Den grå tispa jeg egentlig ønsket meg var forlengst glemt, da jeg fikk se den nydeligste brune beardisgutten for første gang. Vi fikk helt tårer i øynene husker jeg. Skulle han virkelig være med oss hjem?

Frisbee var en veldig rolig og snill valp, på grensen til kjedelig faktisk. Først etter en navlebrokk operasjon, da han var 6 måneder gammel, spratt han i været, og har i grunn ikke landet skikkelig siden. Frisbee er en sjarmør uten like, og da han vant «Norges morsomte hund 2006» sa dommerne at det var nettopp pga sjarmen.

Han er en lykkelig, klumsete og tvers gjennom god svevebikkje. Han elsker å løpe, leke og kose, slik svevebikkjer gjør. Han kan ikke fordra å være ren og pen, og aller lykkeligst er han etter ett grundig gjørmebad. Hjemme  er han min snille rolige kosegutt, men så fort det skjer noe, spretter han i været og svever ukontrollert rundt. Han blir bare så veldig veldig glad! Han er utrolig klumsete, men rundt små valper er det som om han går på tærne for å ikke skade dem. Gode sjarmerende Frisbee’n min <3

Carlisha, også  kalt Isha-bikkja, isha, eller bare Ish, eies av Frisbee sin oppdretter, og kom til oss våren 2010. Det skulle altså gå 5 år før jeg fikk min grå beardistispe. Da Isha kom, falt liksom ting helt på plass hos oss. Vi visste ikke at vi savnet noe, men nå som hun er her, skjønner vi jo at vi skulle jo hatt en Carlisha  hele tiden. Hun er Frisbee sin lekekamerat og min kosejente.

Isha-bikkja er full av liv, tillitsfull og veldig glad, hele tiden. Hun svever og logrer og leker, det er bare slik hun er. Hun elsker å ligge på fanget å kose. Jeg sitter mye i sofaen med Carlisha i fanget, hører på musikk på spotify, og synger til henne. Og likevel blir hun liggende!

Junior og Rufus: er husets pusekatter. Selvom Rufus angivelig er juniors far, er de ganske så forskjellige. Rufus er som Ludvig I Flåklypa («Det er fa`li det..» og «Det blåser nordavinn fra alle kanter»), han har aldri klatret i ett tre (med untak av da jeg satte han på en gren 1 meter over bakken og han fikk panikk), og han er redd mus (selv de som allerede er døde). Junior er en skikkelig kattekatt (mens Rufus er mer en hundekatt?). Han er mye ute, han fanger mus og klatrer i trær, slik som katter flest. Når natta kommer trives de begge best i sofaen eller senga.

Rufus døde 1. februar 2011. Han vil bli dypt savnet og aldri glemt. Foreløpig føles det mest riktig å fortsatt la det stå om han her på siden, selvom han er borte. Han er likevel så sterkt tilstede i tankene mine, og i hjertet mitt.

Rufus Januar 2002-Februar 2011

 

Junior

Chloe Tip kom til oss i februar 2011.  Hun er enormt sosial, og veldig kosete. Helst skal hun sitte på fanget hele tiden. Hun elsker å ligge under sofapleddet eller under dyna. Junior er hennes store helt. Når han står opp om morran, eller kommer inn etter å ha vært ute, er hun helt i hundre! Chloe er alltid klar for å leke. Tilfeldige korker eller plastikkbiter er nok favoritten, men hun er høflig nok til å leke med lekene jeg kjøper til henne også.

 

Athena er husets aller minste frøken. Hun er født i 2004. Athena er en livlig og sosial chinchilla som aller helst vil være der det skjer. Hun elsker å løpe løs, klarte på meg, dra meg i håret, og ellers prøve å tygge på at som kan tygges på. Glad i rosiner, folk og dyr 🙂