feb 28

Infomøte om kattehold, og holdninger generelt

I kveld har jeg og Mamma vært på informasjonsmøte om kattehold, i regi av Dyrebeskyttelsen Norge Avd. Lillehammer. De tok for seg slike ting som vaksiner, ormekur, kastrering, sykdommer, og litt om kattehold generelt.

Det første Mamma hvisket til meg da vi kom inn var «Man ser at dette er kattemennesker, og ikke hundemennesker», hvorpå jeg, såklart, politisk korrekt som jeg er, bemerket at dette var da en særdeles diskriminerende uttalelse, mens jeg samtidig snudde drikkeflasken min så symbolet med «Gjøvik Hundeklubb» ikke skulle være så synlig.

Man kan spøke om det, men det å dra på møte om katter, med «kattefolk» er ukjent territorie for meg og Mamma. Vi er hundemennesker, katter har vi for å fange mus. Slik pleide det hvertfall å være.

Da jeg fikk katten Rufus, for 10 år siden visste jeg ikke så mye. Jeg har alltid hatt katter, så katt måtte jeg jo likevel ha. Han ble kastrert, men ikke fordi jeg ville «øke kattens status» ved å ikke bidra til flere kattunger, men fordi jeg hadde hørt at det var mindre sjanse for at han skulle dra hjemmefra. Litt for sent ute var vi nok, og Junior er et resultat av det. Et ganske så heldig resultat om jeg skal si det selv, flottere katt skal man lete lenge etter. Men det var et typisk «ukastrert jypling og hunkatt på p-piller» type uhell. Mens Rufus vokste opp som en overbeskyttet katt som gikk i sele, og var redd for mus, ble Junior sikkert sluppet ut alene altfor tidlig. Skikkelig fy-fy begge deler. Men begge disse kattene vokste opp til å bli så fine katter, at det ikke lenger var helt riktig å kalle meg 100% hundemenneske. En eller annen gang løpet av de siste ti årene ble det vekket et ønske om å lære mer om katter.

Jeg vet ikke helt når det begynte, eller hvorfor. Jeg vet at det hvertfall ikke var dyreforumene, hvor jeg, gang på gang, så naive og uvitende katteeiere ble nærmest halshugd, fordi de ikke hadde kastert katten sin, eller gitt den vaksine. Slik lukker folk ørene for, og det hjelper nok ikke i det hele tatt.  Jeg har mer tro på saklig informasjon, og at med saklig informasjon, kommer også bedre holdninger. Man kan ikke «prakke» på folk holdninger, men det kan man gjøre, er å informere. Mye av de feilene folk gjør, kommer av uvitenhet, og gammeldagse holdninger som rett og slett ikke er blitt oppdatert.  Da må man heller tenke litt pedagogisk, og sørge for at man ikke formulerer seg på en slik måte at folk lukker ørene.

Jeg kan fortsatt ikke så mye om katter, som om hunder. Dit kommer jeg nok aldri. Men jeg føler at jeg kan nok til å gjøre det aller viktigste riktig. De valgene jeg tar er på grunn av ting jeg vet, ikke fordi «det er da slik man alltid gjør det med katter», og jeg er åpen for å lære nye ting.

Tilbake til informasjonsmøtet i dag. De hadde en dyrlege som fortalte og svarte på spørsmål, det var mye nyttig informasjon, og jeg fikk svar på de spørsmålene jeg hadde. Ett skikkelig bra initiativ. Det ble også snakk om hvor tidlig man kan slippe ut kattunger uten tilsyn, når de har utviklet stedsans, og hvor ofte unge katter kommer på avveie. Nå har jeg hvertfall noe å slå i bordet med, når mamma kaller meg overbeskyttende, når jeg rusler rundt med lille Chloe i sele og bånd i sommer!

Lille Chloe 🙂

Kattene mine har jeg  forøvrig ikke  for å fange mus. Det ville i såfall vært svært mislykket, ettersom Junior har nok med å holde styr på tjeneren sin (meg), og musefangingen er nok mer en hobby han bedriver når han kjeder seg…

7 kommentarer

  1. Mamsen sier:

    Er jo LITT enig da,, men ikke si det til noen!
    Dessuten HAR jeg katter for at døm skal ut på låven og jobbe for føda….
    bare det blir sol og sommer!
    Joda, jeg syns jeg lærte en del i kveld… iallefall om «kattemennsker».

  2. Gro sier:

    Du har helt rett. Bedre med saklig info enn å prakke på folk holdninger ja.
    Vi fikk tak i våre to katter fra dyrebeskyttelsen. Husker første dagen da vi kom hjem med Gilbert, da fikk jeg en reaksjon av panikk: Hva i all verden har vi gjort nå? Klarer vi å ta oss av en katt? Det var ikke en impulshandling…hehe, men jeg ville at Gilbert skulle få det best mulig, og siden vi ikke kunne noe om katt ble jeg skeptisk og redd. Det ga seg heldigvis fort da, og vi ble raskt knyttet til Gilbert. Et halvt år senere fikk vi Molly.

    Siden begge kom fra dyrebeskyttelsen måtte vi skrive en kontrakt. Kattene skulle bl.a. ikke ut før de ble kastrert. Det var veldig viktig for dem (de ser jo så mye skjebner). Synes vi fikk en del info om andre ting fra dem også, og vi kunne ringe om det var noe vi lurte på. Syntes det var trygt å få katt fra dem.

    Husker jeg følte meg litt dum ovenfor naboene da jeg gikk tur med dem i bånd…hehe. Tror de spekulerte i det. Og at vi hver kveld (etter kastrering) hentet inn Gilbert for natten (han var lydig og kom springende da vi ropte). «Ungene skal inn og legge seg» sa de på tull til meg…haha.
    Etterhvert begynte han å bli mere egenrådig og ville være ute om natta, så vi ga opp å holde han inne. Men da hadde han blitt såpass «gammel» at vi ikke var så redd for han lenger.

    Ooops, ble litt lang dette, men det er så rart med det når man begynner å tenke tilbake 😉

  3. Gro sier:

    Forresten, GRATULERE SÅ MYE med vinnerbildet på Petworld 😀
    Kjempeartig. Du må skrive hva du får i overraskelsespakke senere. Spent jeg også 😉

  4. Charlotte sier:

    Hej hej.
    Tittade in en sväng!
    Ha det bäst!

  5. Hvor gamle var kattene dine da du fikk dem fra dyrebeskyttelsen? jeg var litt skeptisk til aa faa katt derfira pga hundene. Tenkte det var lettere med en kattunge, som ogsaa allerede var vant med hunder, slik som Chloe. Ja det trygt aa ha noen man kan ringe til, saerlig hvis man er litt usikker selv! Dere ser ut til aa ha klart det hele kjempebra 🙂

    Skal selvsagt legge ut bilder av premie og greier! Stor stas med premie 😀

  6. Gro sier:

    Vi fikk dem som kattunger begge to. Både Molly og Gilbert er født ute av en hjemløs kattemor, så da de ble gamle nok ble de alle omplassert. Det er rett som det er at det er kattunger å få på dyrebeskyttelsen faktisk (ihvertfall her i Trondheim). Men vi var lenge i tenkeboksen om hva vi ville ha av voksen eller kattunge. Den gangen tenkte vi at med en liten kattunge, kunne vi «forme»/oppdra den som vi ville, men i dag har jeg likesågodt kunnet tatt en voksen. Har lest så mange fine historier om voksne omplasseringskatter i ettertid. Mange blir visst så takknemlig av å få et hjem.

    Skjønner godt at du ville ha en kattunge pga hundene ja. Det var jo kjekt at hun var vant til det fra før av også 🙂

  7. Gerd sier:

    Hei. Fin blogg du har.

    Jeg er både hunde- og kattemenneske. Det går veldig fint å kombinere. At man er glad i en type dyr betyr ikke at man skal se ned på andre typer. Jeg har hatt både hunder og katter gjennom hele livet, og elsket dem alle. Jeg har også hatt kaniner og undurlater og gullfisk og og og, og vært glad i dem også.

    Men uansett om det er hund eller katt man føler man har best kunnskap om og relasjoner til, så er det viktig at ALLE dyr man tar på seg ansvaret for har samme krav på et godt liv. Får man tak i et dyr så plikter man å ta vare på det på en god måte.

    Jeg har forresten ingen hund nå. Min siste hund var en Newfoundlender som ble godt over gjennomsnittet gammel. Jeg har lyst på en hund igjen, men utsetter det.

    Jeg har nemlig innsett at kattene trenger meg mer. Jeg har begynt å jobbe frivillig for dyrebeskyttelsen, og da jeg oppdaget mengden av hjemløse katter tok jeg en beslutning. Folk tar (nesten uten unntak) vare på hundene sine. Mens en katter er fortsatt bare en katt i manges hode. Blir de borte blir de ikke lett etter, grunnen til at de blir borte er som oftest at de slippes ut for unge eller at eieren låser dem ute og reiser på ferie. Alt for mange katter kastreres ikke, da drar de på vandring for å finne damer og kan gå seg bort. I tillegg lager de til flere kattunger i en verden som pr i dag ikke har plass til de kattene som allerede er født. Det er så tragisk.

    Jeg har 7 katter selv, alle med en historie, de er overskuddskatter i samfunnet vårt. De er tidligere hjemløse, mishandlet osv. Det er så mange triste skjebner der ute, at mitt ønske om hund altså er lagt på is. Det er rett og slett ikke tid og plass å finne for den, og da lar jeg heller være å skaffe en.

    Oj, dette ble langt. Men det er hjertesaken min jeg skriver om. Til slutt en bønn til alle: Kastrer kattene deres, både hunkatter og hankatter. Ikke sett flere kattunger til verden i et samfunn som allerede er overfylt.

    Vi vet at det fødes ca 60 000 kattunger i Norge hvert år. Ca 20 000 av dem får et godt hjem. Hvor blir det av resten?